Skallum gård i Bærum var nazismens siste skanse i Europa våren 1945. Tre norske nazi-desperadoer seg forskanset seg der i nesten fire døgn – etter freden kom 8. mai.
Tekst: Tore Shetelig
Først et godt stykke utpå dagen 11. mai, var det slutt. Da hadde både politimester Jonas Lie og statspolitisjef Henrik Rogstad tatt sine egne liv. Sistemann, Quislings justisminister Sverre Riisnæs, kom gående ut mot styrkene fra Hjemmefronten – med et hvitt lommetørkle over hodet.
Han overga seg, på tross av at de tre hadde gjort en selvmordspakt som innebær at ingen skulle overleve freden. Det gjorde imidlertid Riisnæs med god margin. Han var ikke mer enn 47 år da dette skjedde, men opplevde å bli en gammel mann på 91 år, selv om han uten tvil hadde gjort nok kriminelt under krigen til å fortjene dødsstraff.
Spilte gal
Landssviksaken mot ham ble stanset, fordi han angivelig spilte psykisk syk. Riisnæs var innlagt på Reitgjerdet sykehus – fra 1948 til 1960. Mange mente at han spilte gal, fordi han – i motsetning til medpasientene, som ble stadig sykere av å være innesperret, ble stadig friskere. Da han slapp ut, oppførte han seg normalt igjen.
Dramaet på Skallum gård, som ligger på Stabekk, og mye mer kan du lese om i en ny bok, som blir lansert i dag. Den heter «Landssvikerne. Spillet, oppgjøret, dommene», og er skrevet av Aage G. Sivertsen.
Full av sprengstoff
Skallum gård var full av sprengstoff i maidagene 1945. Desperadoene hadde rikelig med drikkevarer, og kommuniserte på telefon til hjemmefrontstyrkene som omringet gården at de håpet på å falle i kamp. De ville bli angrepet!
Noe sånt gikk ikke hjemmestyrkene med på.
– Tok overdose
Aage G. Sivertsen forteller til BY Drammen at Jonas Lie hadde tatt en overdose av det narkotiske stoffet benzafenyl. Det gjorde ham mer eller mindre hysterisk. Først skjøt han vilt seg rundt i boligen. Da han forsøkte å kaste en håndgranat på sine venner, kastet Riisnæs seg over ham.
Da ting roet seg, bestemte de seg for at de ikke skulle forlate Skallum gård levende. Trioen ble enige om et kollektivt selvmord. De la igjen et brev, som alle undertegnet. Der sto det at Jonas Lie ikke ønsket å ydmykes, men ville dø med æren i behold.
Ville dø i kamp
De ønsket egentlig å dø i kamp, men fryktet at de store sprengstofflagrene i huset ville blåse boligen i lufta. Det ville også oppstå store skader i flere hundre meters omkrets fra huset de befant seg i. I et avskjedsbrev sto det at «kun disse forhold» ført til at «de foretrakk å ta sine liv som frie menn», sto det i brevet.
Det kollektive selvmordet skulle være en protest mot den behandlingen som NS-folk var blitt utsatt for i dagene etter 8. mai.
Skulle dø som sistemann
De ble enige om at Sverre Riisnæs skulle dø som sistemann. Han skulle sjekke at de andre to var døde – før han begikk selvmord. Mens Riisnæs og Lie satt i dagligstuen, hørte de et skudd. Henrik Rogstad hadde skutt seg. Riisnæs holdt avtalen, og skjøt et ekstra nådeskudd mot Rogstad.
Den neste som sto for tur, var Jonas Lie. Han skjøt seg ikke. Det var ingen kuler å finne i kroppen. Sannsynligvis døde Lie av en overdose narkotika, bladet med mye alkohol.
Guds hånd
Nå var turen kommet til Riisnæs. «Guds hånd holdt meg tilbake», hevdet han senere.
Sverre Riisnæs gikk rolig ut av Skallum gård, med et hvitt kommetørkle over hodet. Han var kledd i en elegant hirduniform, ridebukse, svarte ridestøvler og skyggelue. Riisnæs gikk ned mot porten – hvor de væpnede Milorg-folkene sto og ventet på ham. Han ble kjørt direkte til Møllergata 19.
Samme høst var tiltalebeslutningen klar. Vidkun Quislings justisminister skulle stilles til ansvar for sine handlinger under krigen. Anklagelisten var lang. Blant annet hadde Riisnæs deltatt i henrettelse av norske patrioter på Akershus festning.
Da rettsaken begynte 3, juni 1947, var ikke Sverre Riisnæs til stede. Men dagen etter ble han båret inn i salen av fire politimenn. Riisnæs hylte og skrek. Blitzlampene fra fotografene gnistret. Han var så umulig i retten at det til slutt ble bestemt at forhandlingene måtte avbrytes. Konklusjonen ble at han ble psykiatrisk undersøkt, og ble funnet syk. Derfor ble han overført til Reitgjerdet asyl i Trondheim.
Foreldet i 1973
Noen ny rettssak ble aldri berammet, og i 1973 fikk Riisnæs beskjed om at hans sak var foreldet.
Aage G. Sivertsen sier til BY Drammen at han mener Sverre Riisnæs spilte gal – mens historikeren Nils Johan Ringdal i sin bok om Riisnæs hevdet at han var gal.
– Kanskje har vi rett begge to, sier Aage G. Sivertsen om denne merkelige mannen i norsk krigshistorie.
